KARI OG IVAR MEDAAS – DAR KJEM DUOEN (1969)
60-tallet var tiåret da Ivar Medaas befestet sin posisjon i norsk kulturliv, gjennom en rekke revyer og mer enn 30 plateutgivelser – de fleste av dem singler. Han traff sin trofaste livsledsager, Kari (født Lothe) i 1961, og hun erstattet av naturlige grunner Ellen Fredriksen i Vestlandsduoen. Kari ble også hans muse, hans uerstattelige inspirasjonskilde. Gjennom Kari fikk Ivar enda større skaperkraft, allsidighet og selvsikkerhet. Hennes evne til å både støtte ham og bremse ham resulterte i en serie viser som er blant hans beste. Det startet med «Jonsokkvelden» i 1962. Jakob Sandes dikt ble koblet med Ivars begeistring for Kurt Foss og Reidar Bøe, og resultatet var en melodi som klarte å forsterke Sandes beskrivelse av den vestlandske jonsokkvelden med bål i sjøkanten og romantikk i gresset.  Ivar fulgte opp med flere viser som tydelig avslørte hans takknemlighet overfor Kari. Selv når han hadde dårlig samvittighet, laget han melodier sterkt inspirert av henne. «Gje meg jorda til bustad» ble til på denne måten. Ivar hadde vært på rangel i Sverige, og nådde ikke hjem til avtalt tid. Otto Nielsen ga ham den rette behandlingen: «Skriv en melodi til dette diktet av Halvor J. Sandsdalen, og presenter visa i neste nummer av Søndagsposten!», var Nielsens beskjed. Ivar leverte, og Kari tilga. Hun kom også med konkrete forslag. Kari komponerte ikke selv, men hun hadde et øre for den gode melodi. En dag hun hadde radioen på, hørte hun Cornelis Vreeswijk synge en vise om fred. Ivar skrev norsk tekst på ordre fra Kari, og «Draumen om fred» havnet i skolesangboka.  Skjemt og alvor gikk hånd i hånd, både i privatlivet og på scenen. Når Kari og Ivar opptrådte som Vestlandsduoen, hadde som regel han rollen som spøkefuglen – eller galningen, vil mange si – mens hun var den sindige, seriøse, moderlige. Kontrasten var også stor visuelt sett: Kari var vakker å se til, noe man kanskje ikke kan si om den skjeløyde sjarmøren fra vest. Slik utfylte de hverandre, og de styrket hverandre. Kari var med på tøyseriene også, spesielt når Ivar kom med morsomme viser som «80 år», «Å du, å du!» og «Laustausa Karoline». Fra den amerikanske folkeviseskatten fikk de «Eg hadde ein gong ein båt», via Yngvar Numme fikk de «Det sa presten ikkje noko om», og fra radarparet bak de fleste visene til Salhuskvintetten – Monrad Holm Johnsen og Josef G. Larssen – fikk de enda en signaturlåt i form av «Ver glad i den nasen du har».

1 Det Sa Presten Ikkje Noko Om 
2 Huset På Haugen 
3 Jonsokkvelden 
4 Gamlekjæresten 
5 Bessfarklokka 
6 Doff Den Gode Draken 
7 Ingen Veit 
8 Tida Går 
9 Då Daniel Drog 
10 Daniel Davidsson 
11 Kleppe-Marit 
12 Takk Og Pris